kvernevik

Banan-esker 2

andre episode: DRAMATIKK I TERNEVEIEN

_T397998
Terneveien 35A sett fra Havørnbrautene, etter nytt tilbygg kom.

Den umiskjennelig lukta av nykokt krabbe sneik seg heilt ut av krabbe-bua til han farfar, og blanda seg med en sommerdag, som vindstille viser seg fra sin aller beste side... Det var stort for ein nysjerrig unge å vær med kl 06 då krabbebåtene seig til kai, og se han farfar plukka ut krabben han skulle koka, fylla og selga. Det er sånn de fleste i min barndom kjenne han farfar, eg kjenne han best som ein som alltid fiksa alt, sama om det var å bygga garasje til min MC når andre farfar`er var godt inne i sin pensjonisttilværelsen, og alt det andra eg fekk vær med han på. Krabben var sommertid, juletrær var, eh - juletid... Like kjent som krabben, var han farfar for sine juletrær. Også der fekk eg vær med han og den store Bedford lastebilen til Njåskogen, eller Dirdal for å henta trær. Han plukte ut hvert eneste sjøl, og vel heima gjekk han på ny gjennom alle trærne, klippa litt her- og der, og bora inn noen greiner fra andre trær om han syntes det var på sin plass...

farfar
Han farfar med trillebåra full av grus, i ferd med å tette småhull utenfor butikken.

Nå skulle eg, som voksen, riva ned heile driten, alle bygninger og uthus. Så skulle eg bygga hus der som juletrær og krabbe i sin tid lå for salg, hvor krabbelukta blanda seg med sommerlukta og lukta av edel-gran minna umiskjennelig om jul. Det var ikke alltid lika greit å bo veg-i-vegg med svigerforeldre og besteforeldre, eg var nok mer ein mormor/morfar-gutt, men min morfar døde så alt for tidlig. Sjømannen døde av hjertestans så alt for tidlig, og eg var fullstendig trøstesløs og hadde øyne fulle av tårer i ukesvis. Eg var bare 10 år, og kunne ein gang ikke sette meg inn i at eg sjøl 40 år seinere skulle ha 2 hjertestans sjøl, men eg levde i ein tid kor man ikke nødvendigvis dør av slikt hvis man får behandling fort nok. Min hjertefeil er medfødt, og dette er den første linja genetisk til ein familie med ein dårlig hjerte-historie, på både mors- og fars-siden.

750
Det var mye motorsykler i Terneveien 35, her har både min bror og eg hver sin Honda 750. Eg hadde gått ned i størrelse, han hadde gått opp. Til venstre er krabbe-bua, og til høyre min brors sykkel-garasje. Sjøl langt inn i pensjonisttilværelsen bygde han farfar sykkel-garasjer til oss begge.

I utgangspunktet ville både min samboer og eg flytta inn i butikken, som lå i 1. etg. i barndomsheimen, då disse lokaler ble ledige like etter at me hadde pakka ut alle banan-eskene i Skollehøyden, eh - Mjughøyden, eller "blokkå" som me mest kalla den. Planene var klare, tegninger ferdig tegna inni mitt hode, det var alt på ett golv, og nok av uteplass. Men, som historien viser, så blei det video-butikk/kiosk i stedet, kanskje det aller, aller største mistak eg noen gang har gjort, som eg har angra dypt, av fleire grunner.

hagen
I denne hagen skulle det komma hus. Min 1000cc Honda og min brors 100cc Suzuki utenfor krabbe-bua. Han far har henta avisa, noe som man hadde før i tiden, et par hundre år før inteternettet dukka opp…

Unisont, fekk eg tillatelse fra alle i fam. Oanes til å bygga hus i hagen, som de fleste andre beboere i Terneveien hadde gjort, eller kom til å gjøra. Og det var ikke ein selvfølge, for eg var ikke akkurat "gull-ungen" til farmor og farfar itte som eg vokste opp, tja - heller tvert imot. Men då eg brakk ryggen blei alt anderledes, de syntes nok litt synd på meg, og det måtte eg jo bare benytta meg av…
Tomtene var store, men stort sett uten unntak, sto husene midt på tomta, med like tomt mye foran- og bak. Man tenkte jo ikke på at noen skulle "bygga i hagen" den gang på 50-og 60-tallet då man bygde hus.Dette gjorde at me sleit heilt alldeles mye med å få byggetillatelse, me holdt på i fleire år, tida gjekk, og mistrivselen i "blokkå" økte og økte.

Guttungen i leiligheten løp ut til inngangsdøra og kikka gjennom "kikke-hullet" då det ringte på med irriterende mange trykk på ringeknappen. Han kom inn igjen og sa at der sto noen i kjeladresser med refleksvest oppå... Åh, vaktmesteren tenkte eg og åpna døra. Men det var ikke vaktmesteren, men 2 bestemte og irriterte politimenn sto der og skulle ha tak i meg (!?!). Eg hadde sabotert ein leilighet i etasjen under, hadde vært i teknikkrommet og tok ut sikringen, sånn gammeldags porselenssikring og kasta den på gulvet.
Det var bråk heile nettene, også midt i ukene - de var kommet til landet fra ein fremmed kultur, og tok med deler av den kulturen inn i leiligheten i "blokkå", de hadde sjølsagt ikke jobb så de kunne ha ustanselig besøk fra andre landsmenn og festa til langt på natt og sova om dagen. Og det er ingen god ting når det er i kombinasjon med særdeles dårlig isolerte boligbyggelagsleiligheter. Og den grusomme matlukta som fulgte ventilasjonsanlegget opp til oss, fra mat eg ikke ein gang visste eksisterte, og som eg nesten brakk meg av.
De som kjenne meg vett at eg er ingen rasist, det var ikke rasistisk relatert. Eg hadde vært lika irritert om det var hvite nordmenn, så slapp bare av og pust dypt før dokk slipe knivane.
Politiet gjekk, itte å ha gitt meg ein kvass advarsel om at neste gang blei det anmeldelse... Så der har dokker min kriminelle løpebane i et nøtteskall.

husbygging
Etter ufattelig trenering av Stavanger Kommune, kom me etter lang, lang behandlingstid, endelig i gang med bygging…

Då kommunen itte sinnsykt mye og bortkasta planleggingstid endelig sa ja til å bygga, så lenge det var 8 meter mellom husene, var eg så sliten at eg ikke ein gang kjente meg glad. Og det huset me til slutt fekk bygga, var langt langt i fra det som me i utgangspunktet hadde fått tegna. Det var et hus med alt på ett plan, som skulle strekke seg bortover der alle uthusa og krabbe-bua lå. Nå skulle me bygga ein firkant på 2 plan med valmet tak, som hovedhuset hadde. Så man gikk i gang, men man var så utslitt og naiv, at man ikke trodde at man noen gang skulle bli dårligere i helsa og eldre enn hva man var nå, og at man kunne løse alle problemer med ein trappeheis...!
Nå skal eg ikke ta leserne med på ein "Grand Design" tur gjennom bygge-perioden, det gjekk i grunn på skinner det mesta. Me sko inn og feira julen 1987 i nybygd hus, me var komt til begynnelsen av desember og i grunn var alt klart til innflytting. Men heilt plutselig bestemte Stavanger Elverk seg for at man skulle flytta strøm fra luft til bakken, så me måtte kopla fra stømmen og grava opp halve gården for å legga strømmen i bakken. Det gjekk greit det også, svoger kom med innleid minigraver, og då var det bare å venta på Elverket som skulle legga kabler. Dette betydde at huset sto uten strøm, altså uten lys og varme. Og begge deler trengte teppeleggeren som skulle komma dagen ittepå for å legga tepper på soveromma, oppå det kalda murgulvet. Og denne desember var rekord-kald, kor minusgradene lå på den virkelig kalde sida.

Svoger stilte opp igjen, og ordna med at eg fekk låna ein stor parafinbrenner som de brukte til å varma opp samfunnshuset på Sviland med. Eg tok med hengeren og dro på langtur til Sviland for å henta varmeren, fekk den i hus og fyrt den opp om kvelden, slik at den kunne varma opp heile natta gjennom.
Varmt blei der, men ellers raste heile verden samen for meg, for oss. Under den lange ferden oppå ein dansende tilhenger, heilt i fra Sviland til Terneveien, hadde et filter på brenneren rista laust, et sot-filter...! Heila det nybygda huset var fullstendig sota ned, det var ikke ein einaste liten mm som ikke var dekka av mørkt sot. Det nytta ingenting med å vaska ut, alt måtte tapetseres og males på ny, alle tepper i gang og stue måtte rives opp og legges på nytt, alt fast montert måtte spesial-vaskes av spesial-folk... Katastrofen var total, og eg gikk fra å vær helt til å bli syndebukk i etterpåklokskapens overlegne kraft. Eg fekk kjeft av min far, eg fekk kjeft av min samboer - ja, eg følte eg fekk kjeft fra alle hold, fordi eg ikke visste om, eller sjekka dette filteret.

_T397995
Det var store friområder like bak huset, ypperlig til ivrige fotballkamper. Mitt hus skimte ein så vidt taket av nederst til venstre bak de stor trærne.

Det blei aldri jul i Terneveien i 1987, julen var flytta opp i "blokkå" hvor ikke ein gong pinnekjøttet smakte godt. Nå var Terneveien 35A atter ein byggeplass. Heldigvis hadde me god forsikring, om noe godt skal sies, eh - skrives... Arnfinn, bror til min gode kamerat Trond, jobba som maler, og då han fortalte om dette på sin arbeidsplass, syntes sjefen hans så synd på meg at de stoppa andre prosjekt og sendte Arnfinn og gjengen ut til Terneveien og malte og tapetserte omigjen heila huset... Det var utrulig flott gjort! Nå hadde me fått strøm, og varme - og nye tepper... Huset var utvaska (men sot fant me igjen rundt omkring i flere år etterpå...) og me var i gang med utallige turer ned Terneveien med bananesker.

ferdig
Huset ferdig. Det blei et litt art hus, som var større oppe enn nede. Grunnen til det at me hadde målt at der var akkurat 8 meter mellom husene, terrasse rekna ein ikke med, derfor trakk me huset heilt bort til terrassen til mine foreldre. Under 2. etg. var der inngang til mine foreldres hus, gjennom lagerbygget til høyre

Me syntes det var ufattelig kjekt med nytt hus, me bodde atter i Terneveien. Skaden etter ulykka hadde eg trent meg opp fra, eg kunne gå - med 2 store skinner på beina, og krykker. Rullestolen brukte eg bare heima, og på lengre turer. Men ellers takla eg ulykken svært dårlig, me var godt fiksa fysisk på sykehuset, men det fantes absolutt intet tilbud for mental oppbakking, verken for meg - eller familien rundt meg. Det var ingen krise-psykeratri den gang, rett og slett ingenting, sjøl om me alle i min situasjon hadde vært utsatt for grusomme ulykker. Eg mista smilet, eg mista gleden - eg ble vrang, sint, sur og var veldig bitter. Eg drakk mye, veldig mye - ja, både ofte og mye. Ein helg uten å gå på byn, eller ha fest - var i mine øyne bortkasta. Sjølsagt kunne ikke samboerforholdet vare, og som med så svært mange andre ryggmargskadde, så blei eg aleina til slutt... Ut flytta både min samboer og sønn, det var ei vanskelig tid. Eg bråvåkna, men - våkna for seint. Eg tok ikke faresignala, eg ble trangsynt, ja nesten blind - og plutselig var eg aleina i nybygd hus.

drikking
Det var mye fest i Terneveien, minst kver einaste helg…!

Det var ikke vanskelig kun for meg, det var om mulig enda vanskeligere for min samboer, eh - ex.samboer. Plutselig var alt knust, også for henne og hennes familie, det blei ei tilleggs-straff i kjølvannet av ei grusom ulykke. Heldigvis flytta hu ikke så langt, noe som gjorde at me hadde kjempemye med kverandre å gjør, i mange år etterpå. Me dro på ferier, reiste på konserter - og var heima i huset i Terneveien, og det er eg i dag ufattelig glad for . Og sjøl i dag, ser eg på hu og hennes familie som mine aller kjæreste venner.

enslig
Ensom, enslig og "forlatt" i Terneveien


Det skulle bli nok et samboerforhold, nok ein byggeprosess (utbygging av huset) og enda fleire bananesker, men det får bli ein annen gang, om det fremdeles finnes lesere igjen...

Banan-esker

første episode:

*alle bilder er fra Kvernevik m/omegn

_T397992

Den smilende butikk-mearbeideren i grønn drakt vett allerede hva eg skal spør om, eg trenger ikke ein gang å sei det…; "...trenger du flere banan-esker?" Ja takk, eg gjorde det... Eg trengte flere banan-esker, hvis ikke måtte eg reisa ut til ein av flytte-esker butikkene, tror de hette Chlas Biltema Julia Olsen, eller noe liknende... Men, då er det vel mye bedre med Banan-Mathisen...! Eller, det er vel intet som hette det lengre, så for den uvitende så vil eg kort sei at Banan-Mathisen var ein stor, stor grossist innen frukt & grønt...! Og samme Mathisen hadde noen solide og gode pappesker med lokk til, som passa utmerket til flytte-ting & tang. Eg har flytta så mange ganger, både frem- og tilbake, og enda lengre - at eg knapt klare å holda telling... Siste gang var på denne tida av året, bare i 2012, og då sa eg at nok-e-nok, nå vil eg aldri mer flytta... Og det står eg inne for, eg kan ikke flytta fra den fantastiske leiligheten og beliggenheten som er hverdagen min i dag. Eg flytte kun EIN gang til, men då vett ikke ikke om det sjøl, så då gjør det ikke noe...


opel_rekord

Det store huset i Sunde Hageby, i Terneveien like i nærheten av Kvernevik, eller midt i Kvernevik som andre ville ha sagt, var ein fantastisk base for ein oppvekst på 60- og 70-tallet. Man kunne ikke bo bedre, og langt, langt i fra dagens bydel, var det den gang mine foreldre flytta til Nordre Sunde, til Fridtjof Hagen`s egen Hageby, Sunde Hageby, så langt ut på landet at det knapt var mer enn et par bondegårder og ett hus her og ett hus der... Det store huset de bygde, hadde butikk nede, og 2-manns bolig oppe, 1/3 til mine besteforeldre - og 2/3 til oss. Der blei me født, der sko me voksa opp, samen me noen foreldre som var der for oss heila tida. Bedre kunne man ikke ha det...

_3197766

Me hadde det mesta, og det besta - me hadde store friarealer og natur i nærheten, me hadde både innsjø og utsjø, eller havet som noen velge å kalla det, like i nærheten. Me kunne altså bada i både saltvann og ferskvann om sommeren, ofte var det mye varmere i Hålandsvatnet - et vann som me skøyta lange turer på, og spelte ishockey på kver einaste vinter, eller nesten i alle fall. Ingen hadde hørt om MDG eller Greta Thunberg, me hadde 4 årstider - alle med hvert sitt særpreg, hver sin farge... Me mangla ingen ting, mine foreldre var "forsiktige" mennesker, men me savna ingenting.
Eg likte best våren, for våren var ei ventetid til sommeren kom, den bar preg av håp, om drømmer, om ønsker. Sommeren dro stort sett forbi i ein alt for stor fart, og plutselig hadde trærne fått på sin aller vakreste fargedrakt, før vinteren kom - og den var som regel hvit. Sjøl då syntes eg vinteren var alt for lang, og kunne då, som nå, ikke forstå at eg skulle klare å komma meg gjennom nok ein vinter... Men plutselig kom våren, og igjen ble ein tatt opp i sine drømmer.

_3197788

_3197786

Gro Skartveit hadde ein fantastisk kommentar i avisa her forleden; "...det finnes ikke lykkelige liv, kun OK liv med lykkelige stunder..." Dette kunne eg skrevet sjøl, dette kunne eg fortalt alt om. 1. mars 1984 snudde livet meg ryggen, og tilværelsen ble snudd på hodet. Fra å sove i lastebilen rundt omkring i hele Europa, skulle eg nå ligge i ei sykehusseng i 7 mnd. Det var ein brutal og drepende omstilling for ein ungdom i sine aller beste år. Eg hadde alt, og mista alt, og igjen satt eg med smuler av et liv.

De første banan-eskene måtte på plass før sykehuset kunne hiva meg ut, eg kunne ikke reisa hjem til alle trappene som var i det store huset i Terneveien, alle som besøkte meg oppi loftsetasjen vett at det gjør ein ikke uten grunnleggende klatretrening.... Men samtidig skulle me få boligblokker i Kvernavik, Stavanger Boligbyggelag holdt på med å bygga ut et stort felt fra Kverntorget og ned til Sundekrossen ved Hafrsfjord-brua. Eg hadde ein flott kjæreste på den tiden, og me fant ut at med ville søke om leilighet i ein av blokkene der, då kunne me flytta samen, då kunne me bli ein familie.

_T398357

Alt måtte ordnes fra ei sykehus-seng, og spenningen var stor om kontoret på Løkkeveien hadde noen ledige leiligheter... Heldigvis var eg, som så mange andre, meldt inn som medlem i boligbyggelaget i ung alder, sånn at me hadde god tyngde og lang fartstid den gang me evt. kom til å søka om leilighet et eller aent sted... Man må huska, at dette var i ei tid kor me måtte søka t.o.m. for å få telefon. Ein slik telefon som hadde kontakt i veggen... Mobiltelefoner var ikke ein gang et ord, den gang...
Eg var veldig skeptisk til å måtte bo i blokk, eg var så til de grader klar til å få meg eget hus, eg var ikke et
leilighet-i-blokk menneske, det var bare for de som ikke hadde råd til eget hus, trodde eg. Så naiv og dum kunne man være når man var uvitende og full av pågangsmot. Men som situasjonen min var nå, så hjalp det intet med pågangsmot, eg kunne jo ikke bruka beinå lengre, eg var nesten lam i begge beinå, 2 lange bein som var vant med å vær i bevegelse heila tiå, nå sko de holda seg i ro og flytta i blokk...!


_3197779

Eg gleda meg, både til å komma ut itte 7 grusomt vonde mnd på sykehus - eg gleda meg også til å flytta samen med min kjæreste, og hennes sønn - som eg mest så på som min egen sønn, eg hadde jo kjent han heilt siden han ble født... Eg måtte legga alle husplaner på vent, og forsøka å tilpassa meg et samfunn bygget mest for de med beina i funksjon, eg sko flytta i blokk, eg sko starta et nytt liv, et liv som eg hadde vanskeligheter for å tilpassa meg - men eg kunne innimellom også kjenna på "de gode øyeblikka" som Skartveit skreiv om, og de var der de også, de gode øyeblikka i et OK liv… Men dessverre huske ein ofte best de vonde øyeblikkå, de som gjør mest vondt…

Alle i min familie, og min kjærestes familie hjalp til med alle banan-eskene, alle de uhåndterlige kolliene, alle våre eiendeler, når de omsider skulle flyttes inn i leilighet på toppen av Sunde. Eg ble mållaus av den fantastiske beliggenheten og den fantastiske utsikten innover heile Hafrsfjorden til flyplassen. Her skulle eg bo, med barndomskamerater på alle kanter, og familien rett nedi veien. Nærheten til familien min var mitt faste holdepunkt nå når livet ble satt på vent.
"Skollehøyden"...! Hvordan i alle dager kunne man komme opp med et slikt navn, attpåtil et offisielt navn...! Det var protester over alt, både blant oss som skulle bo i Skollehøyden, og de som bodde rundt oss. Me blei hørt, sjøl de som kom opp med det navnet syntes det var ein dårlig idè, og plutselig måtte me forandra postadresse nok ein gang, sjøl om me ikke hadde flytta ein meter… Nå skulle det hetta Mjughøyden, Skollehøyden var nå historie, og ikke et gatenavn lengre....



_3197770


Eg klarte aldri å tilpassa meg, verken i min nye tilværelse, eller i ein blokk. Eg var sur, eg var sint, eg var bitter - eg var sikkert vanskelig å leva med. Eg gjekk ikke inn for å væra vanskelig, eg orka bare ikke min nye tilværelse uten beina... Dette gjorde at eg måtte få andre ting å tenka på, eg måtte okkupera tankene på andre ting, og mesteparten av de andre tinga var husbygging...! Eg klarte aldri å få det ut av tankene mine, eg ville ikke bo i leilighet - eg ville bo i hus! I dag bor eg både i leilighet og i blokk, og eg har det så godt at eg blir avslappa og god når eg tenke på at eg ikke har et hus som krever både penger og stell, ja vedlikehold også... Men den gang var det ikke så, den gang var det hus som trakk meg, både vekk i fra min nye situasjon, og vekk i fra blokka. For eg trivdes aldri, eg mistrivdes så sterkt at eg følte eg var mer hjemma i Terneveien hos mine foreldre, enn oppi blokka med min kjæreste.
Eg hadde hodet fullt av planer, og heldigvis var dette også noe min kjæreste hadde lyst til - Terneveien trakk oss dit med ville vær, der me ville bo - og der våre familier var... Me hadde hodet fullt av banan-esker...

*den videre historien om banan-esker kommer i neste episode, om det då er noen som føler dette er verdt å bruke tid på…? om det då blir noen flere episoder…?

_T397996