kvernavik

Banan-esker

første episode:

*alle bilder er fra Kvernevik m/omegn

_T397992

Den smilende butikk-mearbeideren i grønn drakt vett allerede hva eg skal spør om, eg trenger ikke ein gang å sei det…; "...trenger du flere banan-esker?" Ja takk, eg gjorde det... Eg trengte flere banan-esker, hvis ikke måtte eg reisa ut til ein av flytte-esker butikkene, tror de hette Chlas Biltema Julia Olsen, eller noe liknende... Men, då er det vel mye bedre med Banan-Mathisen...! Eller, det er vel intet som hette det lengre, så for den uvitende så vil eg kort sei at Banan-Mathisen var ein stor, stor grossist innen frukt & grønt...! Og samme Mathisen hadde noen solide og gode pappesker med lokk til, som passa utmerket til flytte-ting & tang. Eg har flytta så mange ganger, både frem- og tilbake, og enda lengre - at eg knapt klare å holda telling... Siste gang var på denne tida av året, bare i 2012, og då sa eg at nok-e-nok, nå vil eg aldri mer flytta... Og det står eg inne for, eg kan ikke flytta fra den fantastiske leiligheten og beliggenheten som er hverdagen min i dag. Eg flytte kun EIN gang til, men då vett ikke ikke om det sjøl, så då gjør det ikke noe...


opel_rekord

Det store huset i Sunde Hageby, i Terneveien like i nærheten av Kvernevik, eller midt i Kvernevik som andre ville ha sagt, var ein fantastisk base for ein oppvekst på 60- og 70-tallet. Man kunne ikke bo bedre, og langt, langt i fra dagens bydel, var det den gang mine foreldre flytta til Nordre Sunde, til Fridtjof Hagen`s egen Hageby, Sunde Hageby, så langt ut på landet at det knapt var mer enn et par bondegårder og ett hus her og ett hus der... Det store huset de bygde, hadde butikk nede, og 2-manns bolig oppe, 1/3 til mine besteforeldre - og 2/3 til oss. Der blei me født, der sko me voksa opp, samen me noen foreldre som var der for oss heila tida. Bedre kunne man ikke ha det...

_3197766

Me hadde det mesta, og det besta - me hadde store friarealer og natur i nærheten, me hadde både innsjø og utsjø, eller havet som noen velge å kalla det, like i nærheten. Me kunne altså bada i både saltvann og ferskvann om sommeren, ofte var det mye varmere i Hålandsvatnet - et vann som me skøyta lange turer på, og spelte ishockey på kver einaste vinter, eller nesten i alle fall. Ingen hadde hørt om MDG eller Greta Thunberg, me hadde 4 årstider - alle med hvert sitt særpreg, hver sin farge... Me mangla ingen ting, mine foreldre var "forsiktige" mennesker, men me savna ingenting.
Eg likte best våren, for våren var ei ventetid til sommeren kom, den bar preg av håp, om drømmer, om ønsker. Sommeren dro stort sett forbi i ein alt for stor fart, og plutselig hadde trærne fått på sin aller vakreste fargedrakt, før vinteren kom - og den var som regel hvit. Sjøl då syntes eg vinteren var alt for lang, og kunne då, som nå, ikke forstå at eg skulle klare å komma meg gjennom nok ein vinter... Men plutselig kom våren, og igjen ble ein tatt opp i sine drømmer.

_3197788

_3197786

Gro Skartveit hadde ein fantastisk kommentar i avisa her forleden; "...det finnes ikke lykkelige liv, kun OK liv med lykkelige stunder..." Dette kunne eg skrevet sjøl, dette kunne eg fortalt alt om. 1. mars 1984 snudde livet meg ryggen, og tilværelsen ble snudd på hodet. Fra å sove i lastebilen rundt omkring i hele Europa, skulle eg nå ligge i ei sykehusseng i 7 mnd. Det var ein brutal og drepende omstilling for ein ungdom i sine aller beste år. Eg hadde alt, og mista alt, og igjen satt eg med smuler av et liv.

De første banan-eskene måtte på plass før sykehuset kunne hiva meg ut, eg kunne ikke reisa hjem til alle trappene som var i det store huset i Terneveien, alle som besøkte meg oppi loftsetasjen vett at det gjør ein ikke uten grunnleggende klatretrening.... Men samtidig skulle me få boligblokker i Kvernavik, Stavanger Boligbyggelag holdt på med å bygga ut et stort felt fra Kverntorget og ned til Sundekrossen ved Hafrsfjord-brua. Eg hadde ein flott kjæreste på den tiden, og me fant ut at med ville søke om leilighet i ein av blokkene der, då kunne me flytta samen, då kunne me bli ein familie.

_T398357

Alt måtte ordnes fra ei sykehus-seng, og spenningen var stor om kontoret på Løkkeveien hadde noen ledige leiligheter... Heldigvis var eg, som så mange andre, meldt inn som medlem i boligbyggelaget i ung alder, sånn at me hadde god tyngde og lang fartstid den gang me evt. kom til å søka om leilighet et eller aent sted... Man må huska, at dette var i ei tid kor me måtte søka t.o.m. for å få telefon. Ein slik telefon som hadde kontakt i veggen... Mobiltelefoner var ikke ein gang et ord, den gang...
Eg var veldig skeptisk til å måtte bo i blokk, eg var så til de grader klar til å få meg eget hus, eg var ikke et
leilighet-i-blokk menneske, det var bare for de som ikke hadde råd til eget hus, trodde eg. Så naiv og dum kunne man være når man var uvitende og full av pågangsmot. Men som situasjonen min var nå, så hjalp det intet med pågangsmot, eg kunne jo ikke bruka beinå lengre, eg var nesten lam i begge beinå, 2 lange bein som var vant med å vær i bevegelse heila tiå, nå sko de holda seg i ro og flytta i blokk...!


_3197779

Eg gleda meg, både til å komma ut itte 7 grusomt vonde mnd på sykehus - eg gleda meg også til å flytta samen med min kjæreste, og hennes sønn - som eg mest så på som min egen sønn, eg hadde jo kjent han heilt siden han ble født... Eg måtte legga alle husplaner på vent, og forsøka å tilpassa meg et samfunn bygget mest for de med beina i funksjon, eg sko flytta i blokk, eg sko starta et nytt liv, et liv som eg hadde vanskeligheter for å tilpassa meg - men eg kunne innimellom også kjenna på "de gode øyeblikka" som Skartveit skreiv om, og de var der de også, de gode øyeblikka i et OK liv… Men dessverre huske ein ofte best de vonde øyeblikkå, de som gjør mest vondt…

Alle i min familie, og min kjærestes familie hjalp til med alle banan-eskene, alle de uhåndterlige kolliene, alle våre eiendeler, når de omsider skulle flyttes inn i leilighet på toppen av Sunde. Eg ble mållaus av den fantastiske beliggenheten og den fantastiske utsikten innover heile Hafrsfjorden til flyplassen. Her skulle eg bo, med barndomskamerater på alle kanter, og familien rett nedi veien. Nærheten til familien min var mitt faste holdepunkt nå når livet ble satt på vent.
"Skollehøyden"...! Hvordan i alle dager kunne man komme opp med et slikt navn, attpåtil et offisielt navn...! Det var protester over alt, både blant oss som skulle bo i Skollehøyden, og de som bodde rundt oss. Me blei hørt, sjøl de som kom opp med det navnet syntes det var ein dårlig idè, og plutselig måtte me forandra postadresse nok ein gang, sjøl om me ikke hadde flytta ein meter… Nå skulle det hetta Mjughøyden, Skollehøyden var nå historie, og ikke et gatenavn lengre....



_3197770


Eg klarte aldri å tilpassa meg, verken i min nye tilværelse, eller i ein blokk. Eg var sur, eg var sint, eg var bitter - eg var sikkert vanskelig å leva med. Eg gjekk ikke inn for å væra vanskelig, eg orka bare ikke min nye tilværelse uten beina... Dette gjorde at eg måtte få andre ting å tenka på, eg måtte okkupera tankene på andre ting, og mesteparten av de andre tinga var husbygging...! Eg klarte aldri å få det ut av tankene mine, eg ville ikke bo i leilighet - eg ville bo i hus! I dag bor eg både i leilighet og i blokk, og eg har det så godt at eg blir avslappa og god når eg tenke på at eg ikke har et hus som krever både penger og stell, ja vedlikehold også... Men den gang var det ikke så, den gang var det hus som trakk meg, både vekk i fra min nye situasjon, og vekk i fra blokka. For eg trivdes aldri, eg mistrivdes så sterkt at eg følte eg var mer hjemma i Terneveien hos mine foreldre, enn oppi blokka med min kjæreste.
Eg hadde hodet fullt av planer, og heldigvis var dette også noe min kjæreste hadde lyst til - Terneveien trakk oss dit med ville vær, der me ville bo - og der våre familier var... Me hadde hodet fullt av banan-esker...

*den videre historien om banan-esker kommer i neste episode, om det då er noen som føler dette er verdt å bruke tid på…? om det då blir noen flere episoder…?

_T397996